Mathias padlet Liffey Descent

Foto: Eamonn Cummins
Foto av havarert kajakk: Mathias Hamar

Liffey Descent er for alle typer padlbare farkoster – alt fra K-1 og K-2 racerkajakker til utforkajakker, elvekajakker og turkanoer. Mathias Hamar er en av Norges beste maratonpadlerne og har flere topplasseringer, blant annet bronse i K-1 Senior Herrer i EM 2014. I helga padlet han Liffey Descent sammen med den irske maratonpadleren Peter Egan:

10 stryk underveis

- Gjennom flere år som maratonpadler har jeg etter hvert fått meg flere venner fra utlandet. Blant disse er briter og irer som i flere år har sagt at jeg må komme og kjøre «Liffey». Derfor, som en avslutning på sesongen i år, dro jeg til Irland for å kjøre the Liffey Descent. Løpet går ned en elv rett ved Dublin. Det som gjør løpet spektakulært er strykene som må forseres underveis. Det er 10 slike stryk, og flere partier utenom disse der elven strømmer nokså stritt. Det er også en overbæring på ca. 600 m.

Ned Straffan Weir. Foto: Eamonn Cummins

Betryggende gjennomgang

- Jeg landet i Dublin fredag morgen, og fredagen gikk med på å se på alle strykene og finne ut hvilken linje vi skulle ta. Eller hvordan vi skulle «skyte» dem, som de sier. Jeg hadde selvsagt ikke noe jeg skulle sagt, ettersom makkeren min Peter Egan er fra Lucan, som ligger halvveis ned elven, og har padlet Liffey mange ganger.

Men, det var betryggende å få en gjennomgang av hvordan det foregikk, samt tusen tips for hvordan vi skulle få maks fart ut av hvert stryk. For å være ærlig var jeg ikke så veldig bekymret for at vi ikke skulle få nok fart. Særlig da de fortalte at demningene blir åpnet før løpet, slik at det blir ca. dobbelt så mye vann i elven. I tillegg gjorde vi de vanlige maratongreiene, spiste karbohydrater og mekket litt på pumper og utstyr.

Straffan Weir

- For meg var det første gang jeg skulle padle et løp som dette, så jeg skal innrømme at jeg ikke var uten nerver da jeg våknet lørdag morgen. Men, jeg fikk ned en god frokost, og vi ble etter hvert kjørt opp til start. Da jeg kom ut av bilen, var det første som møtte meg den buldrene lyden av «Straffan Weir», som er det første stryket. Og jeg kunne høre at det var mye mer vann som fosset ned der nå enn da vi så på det dagen før. Etter å ha tatt en kikk og blitt ytterligere nervøs, kom vi oss etter hvert på vannet.

Foto: Eamonn Cummins

Raskt i tet, men så…

- Av en eller annen grunn forsvant nervene like før starten gikk. Og vi var raskt fremme i tet, men ble slått 90-grader til siden av en annen båt og måtte jakte bak. Jeg var dermed mest opptatt av å ta igjen båtene foran enn å være redd for noe stryk. Vi kom derfor ned Straffan i stor fart, og til min overraskelse var det ikke skummelt i det hele tatt. Det var en heftig fartsopplevelse. Vi ble riktignok slått ut av kurs av bølgen i bunn av stryket, og tapte litt tid.

- Nedover i det som kalles jungelen kjørte vi fort og var i ferd med å ta igjen teten da vi kom inn i stryk nummer to, Temple Mills. Der er det en slags sklie det gjelder å treffe perfekt på. Vi traff ikke perfekt, og før jeg viste ordet av det lå vi i vannet. Dette i seg selv var ikke helt uventet, de aller fleste får seg et bad på vei ned Liffey. Men båten forsvant nedover og festet seg til ett tre. To sekunder senere fylte den seg med vann og brettet seg rundt treet…

Vraket kajakken

- Vi tilbrakte ca. 20 min i det iskalde vannet, med å hale og dra i båten, og tilslutt få den løs fra treet som strømmen presset den rundt. Så ble det noen kilometer på beina, der vi bar vraket, før vi fikk haik ned til mål. En skuffende avslutning. Men opplevelsen var storartet og jeg har allerede avtalt at jeg skal tilbake neste år. Og jeg oppfordrer flere nordmenn til å bli med!

Klikk her for å se film fra Straffan Weir i 2014.

Klikk her for å se film fra Liffey Descent 2014 – moroa begynner ved ca 3 minutter.  

Bakerst ser vi årebladet til makkeren til Mathias, Mathias selv er langt inne i bølga... Foto: Eamonn Cummins

Tags: #Padling i toppen