4. plass i EM i Surfski

- Etter en veldig dårlig planlagt reise ankommer jeg Sardinia uten en anelse om hvor jeg skal, og om jeg i det hele tatt har noen båt å padle i til det store løpet. En liten bekymrende tanke om at påmeldingsfristen gikk ut for 12 dager siden dukker opp i bakhodet. Målet for turen ser ut til å være langt utenfor rekkevidde. Men min gode lagkamerat Einar Kjerschow (Nord KKK/Oslo KK) redder dagen, med hans enestående hjelp faller brikkene snart på plass.

Supert miljø

- Noe av det som slår meg med surfskimiljøet er hvor gjestfrie og hjelpsomme folk er. Dette er et av de første fellestrekkene jeg legger merke til som også kjennetegner flattvannspadlere. Jeg treffer tilfeldigvis på en spansk padler ved flyplassen. Han kjører meg med full oppakning og to par årer på sin scooter det lange stykket inn til byen.

Det ordner seg! 

- Senere når jeg ankommer stedet der utøverne bor, opplever jeg hvor genuint interessert folk er i å hjelpe en sent ankommet utøver som enda ikke har organisert turen sin. Hotellet er fullt, men et eldre svensk ektepar som er der for å se på sin datter konkurrere, tar meg gledelig inn på deres hotellrom hvor de har redd opp en ekstraseng til meg. Både Nelo og Think Kayaks tilbyr meg å låne utstyret deres, helt gratis, inkludert full service og opplæring i hvordan man bruker en surfski. Etter en lang dag legger jeg meg utslitt, men vel vitende om at alt er i orden før morgendagens løp.

25 grader varmt, 25km og stekende sol

- Løpsdagen er der, og jeg stresser rundt målløst og uvitende om hva jeg faktisk må forberede meg på før et surfskiløp. I kjent stil kommer jeg meg på vannet fem minutter før start, og jeg er nødt til å bli kjent med nye prosedyrer i forhold til start og målgang. Det viser seg at begge deler foregår på land, og man har visst ikke lov å entre båten før startskuddet går. Det ser ut som dette er noe de rundt meg er godt vant med, for i det starten går sitter jeg der med føttene duppende i vannet, mens resten av feltet allerede har kjørt. Dette var ikke helt hva jeg hadde forestilt meg, og jeg taper dyrebare meter til tetklyngen og topplasseringene.

Uvant

- De første kilometerne gikk i veldig flate forhold, og som flattvannspadler hadde jeg trodd jeg fint skulle klare å kjøre fra disse bølgespesialistene så lenge det ikke var bølger. Men neida! Åren er 5 cm kortere, med blad som er halvparten av størrelsen jeg er vant med. Sittestillingen er uvant og jeg stanger ryggen i setet for hver gang jeg prøver å rotere ut. Flyten er seig, og jeg kaver meg fremover mens jeg ser tetfeltet langsomt forsvinne vekk fra stranden.

En slags rytme

- Jeg kommer inn i en slags rytme, og tenker med en gang at 25 km med dette kommer til å bli et slit. De første kilometerne går, og havet forblir like flatt. Litt lengre fremme ser jeg Oscar Chalupsky, 12 ganger verdensmester i Surfski, og det er helt tydelig at 53-åringen ikke liker de flate forholdene. Jeg setter inn et lite rykk og klarer å karre meg opp til han. Vi slår følge et lengre stykke og det danner seg en større gruppe rundt oss. Chalupsky jamrer seg stadig vekk over de flate forholdene, og hvor små bølgene er. Tetgruppen er nå nesten ute av syne, og som en av favorittene til konkurransen var ikke dette helt hva han hadde sett for seg. Men etter hvert som løpet utspiller seg merker jeg at bølgene og vinden gradvis har bygget seg opp, og det begynner snart å minne om noe surfskien kan få fremdrift av.

Siger sakte fra

- Jeg begynner etter hvert å få en følelse av hvordan båten fungerer, og de voksende bølgene kommer godt med. Chalupsky må ha brukt mye energi på den lange biten med dårlige surfeforhold for jeg siger sakte fra ham og resten av gruppen i det jeg sprinter for å fange neste bølge. Vi er godt over halvveis nå og det går unna i det jeg henter inn båt etter båt. Moralen stiger med bølgene og jeg kjenner for første gang i løpet et snev av mestringsfølelse. Målbøyene og stranden dukker opp i sikte et par kilometer lengre fremme, og jeg skjønner at det er på tide å sette inn støtet. For første gang i løpet merker jeg at pulsen er skyhøy, og jeg fortsetter å kjøre jevnt forbi andre padlere som ser slitne ut etter den lange turen.

Løper mot det jeg tror er målflagget

-I det jeg runder oppløpsbøyene rekker jeg akkurat å ta igjen en mindre gruppe før jeg kaster meg opp på stranden, og løper mot det jeg tror er mål. Beina vakler under meg etter å ha sittet ukomfortabelt i snart to timer. Sliten og lettet krysser jeg første vimpel jeg ser, men blir raskt fortalt at jeg har gått over feil mållinje og må reversere kursen til en annen vimpel noen meter bortenfor. Det var i hvert fall en erfaring å ta med seg videre, og jeg kan legge til nok en 4. plass på merittlisten som jeg har fem stykker av fra samtlige mesterskap før i år. Virker som det var dømt til å bli den 4. plassen igjen, men jeg føler meg mer klar enn noensinne for å ta fatt på de kommende dagene og nye utfordringer. I morgen venter 600 m med Surfski Lifesaving Competiton!

Med vennlig hilsen
Eivind Vold
Oslo KK

Einar Kjerschow var eneste i klassen over 60 år som fullførte, vi gratulerer!

Klikk her for å lese mer om EM og Ohana Mana Cup

Tags: #Hav , #Flattvann , #Padling i toppen